Hva er balanse?

Du har vært der mange ganger
og kroppen din vet hvordan det kjennes.
Du kjenner deg hjemme i deg selv.

Det er ingen som er i balanse hele tiden.

Balansen endrer seg hele tiden, så lenge vi lever.

Vi kan finne tilbake til balansen når vi står på en fjelltopp, har
pusset opp badet eller er på ferie.
Det kan også være gjennom en sang eller meditasjonsøvelse,
en plass, et dyr eller en person.

Når vi er i ubalanse søker vi ofte mot det som en gang gav oss balanse.
Baksiden med holde fast i det som fungerer, er at alt slutter å fungere.

De gav deg balanse fordi de traff deg på et spesielt tidspunkt,
i et unikt tidspunkt i utviklingen din.

Vi prøver å gjenskape noe som en gang var,
noe vi aldri vil klare.

Å være i balanse innebærer å holde oss i bevegelse.

I perioder kan det kjennes som vi går på en bred sti og er stødig.

Andre perioder prøver vi alt og ingenting, uten at noe hjelper.

Hvorfor er det vanskelig?

Det er ulike grunner til at å være i balanse er utfordrende.

Det kan være omgivelsene våre som ikke er gode,
eller det kan være overveldende situasjoner som har slått oss ut av balanse.

Ofte er det en kombinasjon av begge, da den ene gjør oss mer sårbar for den andre.

Jeg tror omgivelsene de fleste av oss omgir oss med er med på å
skape og opprettholde ubalanse.

Samfunnet utvikler seg mye fortere enn hva kroppen og sinnet vårt
klarer å henge med på.

Vi lever i en kultur hvor markedskrefter har relativt få begrensninger.

Store og små selskaper forsker på hvordan de kan fange vår oppmerksomhet,
for at vi skal kjøpe deres produkt. De fleste av produktene er ikke skadelige i seg selv,
men effekten av flere produkter kan samlet sett bli det.

Ansvaret for reguleringen ligger på oss selv. Kravene til selvregulering har aldri vært høyere.

De delene av hjernen som styrer følelser, overstyrer de delene som har med fornuft. De delene som styrer overlevelse, overstyrer de delene av hjernen som styrer følelser. Følelser og frykt selger godt.

For å være i balanse må alle delene av hjernen fungere sammen.

I dag er høyt tempo og effektivisering høyt verdsatte egenskaper.

Ikke bare skal vi være effektive på jobb, vi skal være effektive på fritiden også.

Smarttelefoner og skjermer gjør at vi er tilgjengelige for andre,
og produkter, nyheter og informasjon er tilgjengelig for oss,
hele døgnet.

Summen av alt dette fører til at de fleste av oss sitter mer stille, beveger oss mindre, sover mindre, spiser mer prosessert mat, er mer avhengig av konstant stimulering og stoler mindre på egen intuisjon enn noen gang tidligere.

Dette blir mye for organismen vår å prosessere. Kroppen og sinnet bruker mye energi på å sorterer inntrykk og tilpasse mengde. I ubalanse slår mekanismene som styrer overlevelse inn og stenger av.

Mange er derfor avkoblet
og har et distansert forhold til egen kropp og sinn.
De kjenner ubehag i møte med egen kropp og sinn.
De kjenner smerte i kontakt med egen kropp og sinn.

Jeg står for å øke kontakten med kroppen og omgivelsene.

Mange vil dermed stille spørsmål:

HVORFOR skal vi lytte til kroppen, når kroppen er en kilde til sterkt ubehag og smerte?

HVORFOR skal vi lytte til omgivelsene, når omgivelsene er en del av problemet?

Kroppen vet hvordan den skal komme i balanse.

Når vi er i ubalanse holder vi fast i det som fungerer og søker mot det vi en gang hadde.

Når vi er i balanse gir vi slipp på det vi ikke trenger, og gir rom for noe nytt å oppstå.

På samme måte som naturen.

Når vi lytter til våre omgivelser, kroppen og tankene våre

på en sunn måte,

så vil kroppen søke å komme i balanse. Kroppens signaler kan brukes for å navigere etter hva vi trenger mer av i livet og hva vi bør unngå.

Å være i balanse er ikke nødvendigvis en ting eller sted,

men gjerne noe mer permanent

som man har med seg

over alt hvor man går.

Vi lærer oss verktøy som gradvis øker vår sensitivitet i takt med vår evne til å holde indre og ytre inntrykk og sette grenser for oss selv.

Å komme i balanse kan for noen være enkelt. For andre så kan det være en lengre vei

eller som en høy vegg som må forseres.

Heldigvis er denne veien spennende å gå, så lenge man går den sammen med noen.